«Out of nowhere, for no reason, I was afraid. My skin prickled. My heart thudded in my throat. My body knew before I did that I was not alone…»
Dette er en god, gammeldags spøkelseshistorie.
England 1937 – Jack blir med på en tremanns ekspedisjon til Svalbard og en øde utpost som heter «Gruhuken». Det ingen forteller dem er at Gruhuken er hjemsøkt.
Boken er Jacks dabok og han nedtegner alle inntrykk, opplevelser og gjøremål på utposten. Etterhvert skriver han også om ting som ikke er fullt så normale…
Skygger, skikkelser, fornemmelser og det verste; den mest grunnleggende frykten du ikke kan sette fingeren på. Noe å øyekroken. Mørke på utsiden av vinduet. Nakkehårene som reiser seg. Følelsen av å bli iakttatt.
Det hele kuliminerer i en dramatisk slutt, men selv når du tror det er over så er det sjelden det…
Denne boka er lettlest og perfekt skrevet. Den gnager seg inn i ryggmargen og du føler virkelig den angsten Jack opplever og som bare blir verre og verre.
Alle har en grunnleggende frykt for mørke. Selv om man kanskje ikke tror det selv så vil alltid mørke skremme en på et eller annet tidspunkt.
Så neste gang du går ute en kald, mørk vinterkveld og det prikker mellom skulderbladene….
Ikke snu deg…
Trine skriver og leser 